Rohdeløkken

Rohdeløkken omfatter den nordøstre delen av Bygdø Kongsgård. I perioden 1780-1819 var området en del av en privat løkke. Bygningen og hageanlegget var i den perioden særlig påkostet. Etter kong Carl Johans oppkjøp av eiendommen i 1819 var stedet bebodd av hans tjenestemenn. I 1837 kjøpte kongen resten av Bygdø Kongsgård på offentlig auksjon og annonserte året etter at denne skulle bli offentlig park. Rohdeløkken har navn etter generalkonsul Ernst Rohde, som fikk låne løkken av kongen.

I Carl Johans visjon om en offentlig park passet ikke løkkeanlegget på Rohdeløkken inn. De fleste bygningene ble lagt ut til auksjon og bortflytting våren 1838 for at området bedre passet inn i folkeparken. De eneste bygningene som fikk stå igjen var en husmannstue og to mindre driftsbygninger. Anleggene på Bygdøy ble opparbeidet av gartner Amundsen tidlig i 1840-årene, etter anvisninger av hoffsjefen som fikk ordre og bevilgninger fra kongen i Stockholm. 

I 1865 måtte også de gjenstående bygningene flyttes for å fullføre ”Forskjønnelsen” av parkanlegget. Lenge gikk opparbeidelsen av området under navnet ”Det nye Anlæg”. I den forbindelse ble det oppført en mindre kjøkkenbygning og en musikkpaviljong. Kammerherre Holst som bestyrte området, fortalte stolt i sin beretning til kongen i 1866 at ”Det nye Anlæg mellem Oscarshall og Dronningbjerget blev aabnet paa Midsommerdagen i forrige Aar, til stor Glæde for Christiania Middelclasser, som især om Søndagerne benytte Anlægget til Udflugter”.

  •  (Foto/Photo)
    1/1

Den økte publikumstilstrømningen økte behovet for serveringssteder. I 1872 fikk gårdskar Ole Olsen på Kongsgården tillatelse til å bo i en nyoppført stue på Rohdeløkken. Han fikk samtidig tillatelse til å drive servering der. Bestyrelsen ved Kongsgården skaffet inventaret til kafeen. Det ble slått fast i kontrakten at ”Beværtning med Spirituosa og Bayersk Øl forbydes aldeles.” Olsen ble pålagt at ”Anretningen maa være proper og renlig, og Behandlingen af de Besøgende høflig og forekommende.” På 1920-tallet var stedet betegnet som lønnsomt, og ble drevet som ”afholdscafé”.