Landbrukshistorien på Bygdø Kongsgård

Europeisk tankegods
Dyrkingen og kultiveringen av Bygdøy har lange tradisjoner. I tiden som klostereiendom var det de kunnskapsrike og innovative munkene som drev landbruk, og sannsynligvis også hagebruk på Bygdøy. Mange av øyene i indre Oslofjord og områdene vestover lå under klosteret på Hovedøya. Sankt Edmunds og Sankta Marias kloster på Hovedøya ble anlagt 1147. Det var et Cistercienserkloster og Cistercienserne var kjent for jordbruk og gartneri. Munkene var opptatt av «Ora et labora», bønn og arbeid. Arbeidet bestod hovedsakelig i å dyrke landområder, utført av lekbrødrene i ordenen som til gjengjeld ikke var underlagt den samme strenge disiplin som munkene. 

Etter reformasjonen i 1536-37, da klostret ble nedlagt, kom Bygdøy i statlig eie. Da var det den felles dansk-norske administrasjonen i Akershus amt som nøt godt av produktene fra Bygdøy. I denne perioden oppstod navnet «Ladegaards Øen». Ladegård betyr at gårdsbygningene på en større landeiendom ligger atskilt fra hovedbygningen. Av navnet kan man slutte at det i senmiddelalderen ikke var noen større hovedbygning på Bygdøy, men driftsbygninger knyttet til gårdsdriften.  

Fra 1600-tallet økte fokuset på estetisk hage- og parkutvikling blant overklassen. I randsonen til byene oppstod lystgårder og løkker, også i Christiania. Dette var nærmest bondegårder som ble tatt i bruk til sommeropphold for byenes velstående borgerskap. Landbruket på løkkene forsynte eierne med nødvendige produkter, mens sommerboliger og hager ble vakkert utformet til glede for familiene. Jordbruket og hagebruket på Ladegaardsøen forsynte embetsmannen som disponerte stedet med jordbruksprodukter. Det var stattholderen eller visestattholderen som fikk benytte Ladegaardsøen. Stattholderembetet var ofte ubesatt og i disse periodene var det stiftsamtmannen i Akershus som forvaltet stedet. Mange av disse embetsmennene kom fra godseierklassen i den dansk-norske helstaten og brakte med seg nye erfaringer, impulser og teknologi innen landbruk-, hage- og parkutvikling til Norge.

En konges gård
I selvstendighetsåret 1814 var Ladegaardsøens Hovedgaard sommerbolig for kong Christian Frederik. Her gikk han i dekning etter tapet mot svenske tropper i august 1814. Det var i havestuen på hovedbygningen han abdiserte 10. oktober samme år. Tronfølger prins Christian Frederik kom til Norge allerede året før, i mai 1813, i rollen som stattholder. I forbindelse med dette stattholderskiftet ble det laget en ”Fortegnelse over Meubler med mere som ved Gaarden Ladegaardsøens Overleverelse til Hans Kongelige Høihed Printz Christian, følger Gaarden.” I fortegnelsen bestod besetningen på Ladegaardsøen av 4 hester, 12 melkekyr, 1 kvige, 2 kalver, 3 griser, 3 sauer og 1 lam, i følge takst fra 27. mai 1813.   

Etter at unionen med Sverige var en realitet, fikk den svenske stattholderen disponere Ladegaardsøen. En ny oversikt og takst ble utarbeidet i 1815. Lagretten mente at gården var drevet godt og forsvarlig.   

I unionstiden med Sverige interesserte alle de fire Bernadottekongene seg for Ladegaardsøen og investerte mye i utviklingen av området. Kong Carl Johan kjøpte Ladegaardsøens Hovedgaard i 1837 da den fattige norske staten la eiendommen ut for salg. Året etter kunngjorde kongen at hensikten med kjøpet var å skaffe hovedstaden ”en offentlig Spadsergang”- en folkepark. Sønnesønnen, kong Carl XV solgte hele eiendommen tilbake til den norske staten i 1863. Stortinget stilte da eiendommen til disposisjon for den regjerende konge. Fra 1878 skiftet Ladegaardsøens Hovedgaard navn til Bygdø Kongsgård. Bakgrunnen for dette var ønsket om å ta opp navnet fra middelalderen, Bygdøy – den bebygde øya. 

Tidligere lå driftsbygningene på Bygdø Kongsgård nærmere hovedhuset. De lå på hver sin side av innkjørselen og dannet en slags åpen borggård. Ved moderniseringer og utvidelser i 1830-årene ble driftsbygningene samlet øst for hovedhuset. Dette fortsatte ved ombygging i 1890-årene og etter brannen i 1975. 

Mønsterbruket 
I folkeparktiden fra 1837 fikk man et nytt perspektiv på gårdsdriften. ”Ferme Ornée”, den forskjønnede gården, var idealet. Jordbruksdriften ble innordnet i et forskjønnet parklandskap, med spaserveier og plantede busker og trær. Den engelske landskapsstilen slo igjennom. Fredelige beitende husdyr var idylliske påminnelser om en arkaisk livsstil i pakt med naturen. 

Det svensk-norske kongehuset ønsket å drive gården som et mønsterbruk. Bygdø Kongsgård skulle bli et lærested for utveksling av erfaringer og til inspirasjon for andre landbrukere. Bygdø Kongsgård fungerte også som arena for demonstrasjon av redskaper og tok i mot besøkende. Bestyrelsen var aktiv i en rekke organisasjoner tilknyttet landbruket og møter ble lagt til gården. Fra midten av 1800-tallet var det ønske om økt innenlandsk produksjon, gjennom arbeidsbesparing og mekanisering i takt med den teknologiske utviklingen. Den første dampmaskin til en norsk treskemaskin ble levert til Bygdø Kongsgård fra Akers mekaniske verksted i 1852. Inntektene fra gårdsdriften var viktig for å utvikle og bekoste tiltakene i folkeparken.

Bestyrelsen fulgte med i utviklingen internasjonalt gjennom aviser, tidsskrifter og bøker. De ansatte deltok aktivt i landbruksmøter og foreninger i inn- og utland. Forsøk med nye jordbruksredskaper, plantearter og husdyrraser ble også prioritert. Spesielt fra 1870 ble forsøk med dyrking av poteter satt i fokus. For å spre kunnskap om disse forsøkene og virksomheten generelt gav bestyrelsen ut flere beretninger om gårdsdriften fra 1865-1886. 

Utfordringene i landbruket på 1900-tallet gjenspeilte seg også i driften av Bygdø Kongsgård. Bygdø Kongsgårds sentrale beliggenhet førte til at mange var svært interessert i eiendommen. Det norske Travselskap ønsket i 1916 å anlegge travbane på Hengsengen. Fire år senere var Norges Landsforbund for Idrett interessert i å anlegge en større idrettspark i det samme området. Det var en generell holdning gjennom hele 1900-tallet at oppstykking av Bygdø Kongsgårds areal var uheldig. Gårdsbruket hadde stort behov for det dyrkede arealet og området var utviklet til rekreasjon. En restriktiv holdning til bortbygsling fra kongehuset, hoffet og ikke minst fra statens side, har ført til at området fortsatt er inntakt.

I gjenreisningstiden etter den tyske okkupasjonen var det mindre fokus på det estetiske i landbruket. Modernisering, effektivisering og kostnadsreduksjon var målet. Driftsbygningene på Bygdø Kongsgård fikk en nødvendig modernisering og oppgradering. Et stort hønseri ble opprettet for egg- og kyllingproduksjon. Gartneriet ble løftet frem som et satsningsområde. Fire nye store veksthus ble oppført. Det ble også satset på fruktproduksjon og en ny eplehage ble plantet på sydjordet, sørvest og sørøst for hovedbygningen. Mot årtusenskiftet endret forutsetningene i norsk landbrukspolitikk seg, og flere av de nye satsningsområdene ble gradvis nedlagt. 

Med fortiden inn i fremtiden 
Bygdø Kongsgård har siden 1100-tallet vært et sted for spredning av nye ideer og driftsmetoder innen landbruk. Gjennom disse 800 årene med landbrukshistorie, fra munkenes europeiske tankegods, via danske embetsmenn, folkeparkens mønsterbruk, 1900-tallets effektivisering til dagens økologiske driftsmodell, går innovasjon igjen som et sentralt stikkord. Det er med denne historiske ballasten at Bygdø Kongsgård har tatt en rolle som utstillingsvindu for norsk landbruk og er en aktiv læringsarena for økologisk drift og matproduksjon.