Bygdø Kongsgårds historie

Klostergods | Ladegård | Kongsgård | Mønsterbruket | En ny tid | Med fortiden inn i fremtiden

Dyrkingen og kultiveringen av Bygdøy har lange tradisjoner. I middelalderen var Bygdøy vekselvis eid av kongemakten og Cistercienserklosteret på Hovedøya. I tiden som klostereiendom var det de kunnskapsrike og innovative munkene som drev landbruk, og sannsynligvis også hagebruk på Bygdøy.

Mange av øyene i indre Oslofjord og områdene vestover lå under klosteret på Hovedøya. Sankt Edmunds og Sankta Marias kloster på Hovedøya ble anlagt 1147. Det var et Cistercienserkloster og Cistercienserne var kjent for jordbruk og gartneri. Munkene var opptatt av «Ora et labora», bønn og arbeid. Arbeidet bestod hovedsakelig i å dyrke landområder, utført av lekbrødrene i ordenen som til gjengjeld ikke var underlagt den samme strenge disiplin som munkene.

Etter reformasjonen i 1536-37, da klostret ble nedlagt, kom Bygdøy i statlig eie. Da var det den felles dansk-norske administrasjonen i Akershus amt som nøt godt av produktene fra Bygdøy. I denne perioden oppstod navnet «Ladegaards Øen». Ladegård betyr at gårdsbygningene på en større landeiendom ligger atskilt fra hovedbygningen. Av navnet kan man slutte at det i senmiddelalderen ikke var noen større hovedbygning på Bygdøy, men driftsbygninger knyttet til gårdsdriften.

Fra 1600-tallet økte fokuset på estetisk hage- og parkutvikling blant overklassen. I randsonen til byene oppstod lystgårder og løkker, også i Christiania. Dette var nærmest bondegårder som ble tatt i bruk til sommeropphold for byenes velstående borgerskap. Landbruket på løkkene forsynte eierne med nødvendige produkter, mens sommerboliger og hager ble vakkert utformet til glede for familiene.

Jordbruket og hagebruket på Ladegaardsøen forsynte embetsmannen som disponerte stedet med jordbruksprodukter. Det var stattholderen eller visestattholderen som fikk benytte Ladegaardsøen. Stattholderembetet var ofte ubesatt og i disse periodene var det stiftsamtmannen i Akershus som forvaltet stedet. Mange av disse embetsmennene kom fra godseierklassen i den dansk-norske helstaten og brakte med seg nye erfaringer, impulser og teknologi innen landbruk-, hage- og parkutvikling til Norge.

Stattholder grev Christian Rantzau oppførte i 1733 hovedbygningen som fortsatt er i bruk. Ved de danske kongebesøkene i 1733 og 1749 besøkte de kongelige stattholderens sommerresidens. Fra 1775 hadde staten bortbygslet parseller av halvøya til private for å øke statsinntektene og for å få en mer effektiv utnyttelse av arealene.

I selvstendighetsåret 1814 var Ladegaardsøens Hovedgaard sommerbolig for kong Christian Frederik. Under sin periode som konge i Norge fra mai til oktober 1814 brukte Christian Frederik hovedbygningen på Ladegaardsøen mye. Det var også her kongen abdiserte 10. oktober 1814.

Tronfølger prins Christian Frederik kom til Norge allerede året før, i mai 1813, i rollen som stattholder. I forbindelse med dette stattholderskiftet ble det laget en ”Fortegnelse over Meubler med mere som ved Gaarden Ladegaardsøens Overleverelse til Hans Kongelige Høihed Printz Christian, følger Gaarden.” I fortegnelsen bestod besetningen på Ladegaardsøen av 4 hester, 12 melkekyr, 1 kvige, 2 kalver, 3 griser, 3 sauer og 1 lam, i følge takst fra 27. mai 1813.

Bernadottene

Under unionen med Sverige (1814–1905) var det et nytt dynasti som interesserte seg for Ladegaardsøen. Kong Carl Johan kjøpte i 1819 en større løkkeeiendom her, dagens Rohdeløkken og Oscarshall med Gartneriet. Da den fattige norske staten la Ladegaardsøens Hovedgaard ut for salg i 1836 kjøpte kongen også eiendommen.

Året etter kunngjorde kongen at hensikten med kjøpet var å skaffe hovedstaden ”en offentlig Spadsergang”- en folkepark.Sønnen Oscar I fortsatte arbeidet med folkeparken og startet oppføringen av lystslottet Oscarshall i 1847. Sønnesønnen kong Carl XV solgte hele eiendommen tilbake til den norske staten i 1863. Stortinget stilte da eiendommen til disposisjon for den regjerende konge. Kong Oscar II utvidet Bygdø Kongsgårds areal ved kjøp av løkkene Strømsborg i 1876 og Hengsengen i 1883.

Fra 1878 skiftet Ladegaardsøens Hovedgaard navn til Bygdø Kongsgård. Bakgrunnen for dette var ønsket om å ta opp navnet fra middelalderen, Bygdøy – den bebygde øya.

En norsk kongefamilie

Etter unionsoppløsningen i 1905 ble hovedbygningen sommersted for den nye kongefamilien. Kong Haakon og dronning Maud tilbrakte mye tid på Kongsgården. Spesielt dronningen la sin elsk på hagen og videreutviklet den etter engelske forbilder.

Den nærmeste hagen rundt hovedbygningen ble gjerdet inn i 1913, med deler av gjerdet fra Paléhagen som ble flyttet fra sentrum. Kronprins Olav bodde som nygift med kronprinsesse Märtha i Villa Victoria i Kongeskogen i 1929. Senere fortsatte kong Olav tradisjonen med å tilbringe store deler av sommersesongen på Kongsgården.

I folkeparktiden fra 1837 fikk man et nytt perspektiv på gårdsdriften. ”Ferme Ornée”, den forskjønnede gården, var idealet. Jordbruksdriften ble innordnet i et forskjønnet parklandskap, med spaserveier og plantede busker og trær. Den engelske landskapsstilen slo igjennom. Fredelige beitende husdyr var idylliske påminnelser om en arkaisk livsstil i pakt med naturen. 

Det svensk-norske kongehuset ønsket å drive gården som et mønsterbruk. Bygdø Kongsgård skulle bli et lærested for utveksling av erfaringer og til inspirasjon for andre landbrukere. Bygdø Kongsgård fungerte også som arena for demonstrasjon av redskaper og tok i mot besøkende. Bestyrelsen var aktiv i en rekke organisasjoner tilknyttet landbruket og møter ble lagt til gården.

Fra midten av 1800-tallet var det ønske om økt innenlandsk produksjon, gjennom arbeidsbesparing og mekanisering i takt med den teknologiske utviklingen. Den første dampmaskin til en norsk treskemaskin ble levert til Bygdø Kongsgård fra Akers mekaniske verksted i 1852. Inntektene fra gårdsdriften var viktig for å utvikle og bekoste tiltakene i folkeparken.

Bestyrelsen fulgte med i utviklingen internasjonalt gjennom aviser, tidsskrifter og bøker. De ansatte deltok aktivt i landbruksmøter og foreninger i inn- og utland. Forsøk med nye jordbruksredskaper, plantearter og husdyrraser ble også prioritert.

Spesielt fra 1870 ble forsøk med dyrking av poteter satt i fokus. For å spre kunnskap om disse forsøkene og virksomheten generelt gav bestyrelsen ut flere beretninger om gårdsdriften fra 1865-1886.

Utfordringene i landbruket på 1900-tallet gjenspeilte seg også i driften av Bygdø Kongsgård. Bygdø Kongsgårds sentrale beliggenhet førte til at mange var svært interessert i eiendommen. Det norske Travselskap ønsket i 1916 å anlegge travbane på Hengsengen. Fire år senere var Norges Landsforbund for Idrett interessert i å anlegge en større idrettspark i det samme området.

Det var en generell holdning gjennom hele 1900-tallet at oppstykking av Bygdø Kongsgårds areal var uheldig. Gårdsbruket hadde stort behov for det dyrkede arealet og området var utviklet til rekreasjon. En restriktiv holdning til bortbygsling fra kongehuset, hoffet og ikke minst fra statens side, har ført til at området fortsatt er inntakt.

I gjenreisningstiden etter den tyske okkupasjonen var det mindre fokus på det estetiske i landbruket. Modernisering, effektivisering og kostnadsreduksjon var målet. Driftsbygningene på Bygdø Kongsgård fikk en nødvendig modernisering og oppgradering. Et stort hønseri ble opprettet for egg- og kyllingproduksjon.

Gartneriet ble løftet frem som et satsningsområde. Fire nye store veksthus ble oppført. Det ble også satset på fruktproduksjon og en ny eplehage ble plantet på sydjordet, sørvest og sørøst for hovedbygningen. Mot årtusenskiftet endret forutsetningene i norsk landbrukspolitikk seg, og flere av de nye satsningsområdene ble gradvis nedlagt.

Fra 2004 sa kong Harald fra seg disposisjonsretten over gårdsbruk, skog og park, med unntak av hovedbygningen og Oscarshall. Staten overførte bruksretten og forvalteransvaret til Stiftelsen Norsk Folkemuseum, og Statsbygg som har ansvaret for bygningsmassen.

Siden 1100-tallet har Bygdø Kongsgård vært et sted for spredning av nye ideer og driftsmetoder innen landbruk. Gjennom disse 800 årene med landbrukshistorie, fra munkenes europeiske tankegods, via danske embetsmenn, folkeparkens mønsterbruk, 1900-tallets effektivisering til dagens økologiske driftsmodell, går innovasjon igjen som et sentralt stikkord.

Det er med denne historiske ballasten at Bygdø Kongsgård har tatt en rolle som utstillingsvindu for norsk landbruk og er en aktiv læringsarena for økologisk drift og matproduksjon.